Det er vår!

Nå er forhåpentlig siste skitur tatt og vi kan ønske våren velkommen.

Lyset er tilbake og naturen dirrer i forventning om å komme i gang. En lang tur i eikeskogen vitner om akkurat det. Det er vår!

 

Ved første øyekast er alt brunt og grått og gammelt. Det er stille og nesten litt dødt. Men så, rundt en sving i skogen åpner det seg et vakkert teppe blant løvet som falt i fjor. Vår!

 

Blåveisen stråler fram fra de døde bladene. Heftig i sine forskjellige nyanser, dyp lilla, nesten blå, andre nesten sart rosa. De er så intense, nesten for voldsomt, en dyp kontrast til alt det grå.

 

 

Ydmyk over alt det vår-vakre, kan man sette seg ned på en mosegrodd stein - som minner mistenkelig om den bløteste silkepute - og lytte. Da kan du høre dem; alle fuglene som synger så vakkert denne solfylte søndagen. De er prøvende, famlende, flørtende og stadig flere stemmer i. De skaper et kor i samspill, selv så forskjellige de er. Der på mosesteinen kan du løfte opp bladene fra i fjor og finner knopper.

 

 

Hvitveisen er på vei opp igjennom løvet, en tynn, sart, nesten litt vinglete stilk som våger seg fram for å løfte kronen mot lyset.

 

 

Litt mer skjult under løvet strutter det opp noen livskraftige spirer, som enda skal bruke noen uker på å vokse seg sterke og fylle skogen med sin intense duft. Liljekonvallen har allerede begynt sin ferd fram og opp.

 

 

Vårens kraft presser seg fram. Det er så intenst.

Noen ganger skulle man ønske at det fantes en pauseknapp. Så man kunne nyte alt det vakre litt lengre.

Vi to i Soulspring opplever at sansene skjerpes når det er vår. Dufter og lyder blir mer intense i takt med lyset som kommer tilbake her nord. Vi får mer overskudd og energi til å skape. Muligheter som har ligget i dvale i løpet av vinteren får fornyet kraft. Så det gjelder å være tilstede i alt som skjer nå denne våren. For å kunne klare å få med seg alle nyansene, både i naturen og i oss selv.

Men du, ikke stress.

Bare vær.

Vær litt nysgjerrig på din vår inni deg selv. Det nye som har skapt seg og utviklet seg i deg.

Hvis du lytter og sanser, kan du høre sjelen din hviske. Hører du den?

Klikk her for mer informasjon om våre kurs

I går fikk vi ikke sendt ut dagboken, for nettet var nede. Vi hadde aktivitetsdag med elefantridning, ridning på stranden(på hest altså), litt sightseeing, strand med mange haier og store bølger og shopping. Deilig. 

Våknet til en fantastisk soloppgang i morges. 

I dag var den store safari-dagen. Spørsmålet var om vi kom til å se den hvite løven. En sjelden løve som er utryddelsestruet. Energien fra dem er fantastisk og det er ikke alltid man får øye på dem. I dag var det 40 grader varmt og dyrene er mer sky. Først traff vi på nesehornene: 

Og så kom en elefant vandrende over slettende og rett mot bilen. Den passerte oss kun noen meter unna. Wow! 

En løve hadde bitt av halen på den 

…og så kom de hvite løvene. Passerte en av bilene på kloss hold

Helt fantastisk. Majestetisk og verdig. Vi så mange forskjellige dyr gjennom dagen. Hver og en med sin vakre energi. 

Vi var alle fylt av takknemlighet under og etter møtene med dyrene.  

Safarien endte med et fantastisk måltid. South African style.



Prikken over i-en var regnbuen som kom som den «grande finale». En vakker slutt på en magisk dag. 



Se hva som møtte oss på vei hit: Ikke rart vi har en god følelse på dette kurset, eller hva? Det er alltid spennende med nye kurs. Gruppedynamikken er annerledes hver eneste gang og gjør at hvert kurs er nytt og spennende. Meditasjonsplassen har stått tom til nå, men i dag blir det en slutt på det. 

I dag har vi jobbet med grensesetting og å møte Afrikas hjerte. Endelig er vi i gang, og for en fantastisk gruppe vi har med oss! Lyttende, åpne mennesker som virkelig ønsker å komme gjennom gamle begrensninger og finne kraften til å tørre å være seg selv i møte med andre. Ikke masken, ikke den tillærte deg, men den virkelige deg.

Krystallen for i dag er Røykkvarts. En jordende stein som åpner opp for kontakten mellom oss og den kraftfulle jorden her i  Sør Afrika. 

Nå er vi på vei ut i bushen for å overnatte under stjernehimmelen og for å vandre med giraffene. Gleder oss til å møte den ville bushen  og de sensitive dyrene som bor der. 

Julestemning, ja. Hvor blir den av?

Tenk om vi kunne ta en pust i bakken fra alt som gikk rundt og rundt for oss i dag?
En pause fra de stressende tankene som surrer omkring og biter seg selv i halen. Tanker som forteller oss at vi aldri kommer til å ha tid nok til alt vi skal gjøre før julen er i boks.

Ta en pause fra å løpe i ring, kjære du. Det er ofte i det stille at julestemningen kommer smygende.
Slik husker vi det gjerne fra vår barndoms jul.

For Elisabeth kom den spesielle følelsen når familien samlet seg til julemiddagen hos besteforeldrene:
- Når døren åpnet seg, og lyset og varmen slo mot meg sammen med lukten av kongerøkelse, gløgg og ribbe, var julen reddet. Hele kvelden lå foran meg med pakker og julesanger, og etter mange timer ville det hele bli avsluttet med vakker sang fra Sølvguttene. Det var en deilig følelse.

Vakker sang er også del av Märthas jul.
- Mine beste minner er fra julaftens morgen, tidlig, før noen hadde stått opp. På rommet mitt på Kongssetra eller Skaugum sto et lite juletre som var kun til oss barna. Der pleide broren min og jeg å sitte hver julemorgen, i skinnet fra juletreet, og pakke opp gavene som på magisk vis hadde kommet i julestrømpen og under treet om natten, mens vi lyttet til julesanger.
Det var vakkert, stille og nært.

Vi håper du bruker denne julen til å lytte, om så bare ett minutt.

Lytt til dine grenser for hvor mye du orker. Lytt til hva som gjør deg glad akkurat nå. Lytt til hva som virkelig betyr noe for deg, og våg å leve det ut i juledagene som kommer.
Når du vet hvem du er, vil du spre det vakre lyset som bor i deg videre til andre, med ditt nærvær og med din nestekjærlighet.

Vi ønsker dere alle en

GOD FREDFYLT OG LYTTENDE JUL,

og håper julestemningen kommer smygende.

 

 

Malala beveger verden.

Hun er liten og vever, har et varmt, forsiktig håndtrykk. Hun er kledd i tradisjonelle klær, med et mørkt slør over hodet. Hun er en stolt pashtuner.

Hun er Malala.

Elisabeth våkner litt sent en søndag formiddag, og ser at en tekstmelding har tikket inn i nattens mulm og mørke. Kunne vi komme på Skavlan i dag? De skal ha Malala i studio og vil ha Märtha og meg med.

Malala! Den 16 år gamle jenta fra Swat i Pakistan, som har blitt kjent for sin uredde kamp for det hun tror på, og som får en hel verden til å lytte når hun snakker!
Jeg får umiddelbart en sterk følelse at dette vil jeg.

For noen år siden kom jeg over en krystall som traff meg midt i hjertet. Den er en av de vakreste krystallene jeg vet om, lilla, rosa eller grønn. Den har en høy frekvens, en sterk kvinnekraft og den utstråler hjertets kjærlighet. Den heter Kunzite.

Jeg ble også meget berørt av at det stedet i verden hvor det er høyest forekomst av Kunzite, er i Afghanistan. Dette herjede landet, hvor alt er goldt, og kvinner og barn er undertrykt gjennom generasjoner.

Jo, dette ville jeg.

Utfordringen nå var at jeg satt i sofaen på Nesodden og opptaket var om noen timer. I London!!!!!!
Gode hjelpere satte i gang, og flybilletter ble bestilt. Barna var støttende og sa: Bare dra, mamma.
Jeg løp ut i bilen og dro av sted.

Akkurat denne søndag formiddagen hadde bilen bestemt seg for at akselerasjon var noe den ikke hadde, og i alle motbakker gikk det i 30 km. Det fløy noen tanker igjennom hodet mitt; hvorfor er det slik at når jeg setter kvinnekraften min i handling, kommer det ofte inn noe som saboterer den??? Akkurat nå var det bilen.
Men takket være en taxi som dukket opp når den trengtes som mest, og stor velvilje fra folk i køen til sikkerhetskontrollen på Gardermoen, løp jeg på altfor høye heler gjennom avgangshallen på vei til passkontrollen, mens de ropte over høyttaleranlegget: «Vi venter bare på deg, Elisabeth Nordeng».

Meget andpusten rakk jeg flyet, og nådde fram til studioet rett før sending. Der satt prinsessen nysminket og opplagt. Londonbarna var med mamma på jobb, og fikk en annerledes søndag de også.

Hun er liten og vever, kledd i mørkt. Hun har en sterk stemme og en sterk historie. Øynene hennes stråler, og jeg ser hjertet hennes. Der bor en meget ung kvinnes styrke, det er åpent og levende. Hun er jenta som Taliban ønsket å drepe, og forsøkte å drepe, ved å skyte henne i hodet. Men hun døde ikke, hun ble bare enda mer levende.

Malala besitter en kraft og en vilje til å dele den med alle verdens mennesker. Hun våknet fra koma og kom tilbake til livet – i det ligger et enormt potensial. Hun vil vekke menneskeheten på den gode måten; ikke ved hevn, men med kunnskap.I løpet av sendingen møtes fire kvinner fra forskjellige deler av verden, fire kvinner med totalt forskjellige oppvekster og forutsetninger. Bianca Jagger, menneskerettsforkjemper med fokus på kvinner og barns rettigheter, Malala, Prinsesse Märtha Louise og meg selv.

Det er sterkt å kjenne at jeg er en del av dette. Vi er mange som på forskjellige måter ønsker å utgjøre en forandring. Det gjør meg sterk og det gir mening. Jeg får håp for verden.

Bianca, som er utdannet jurist, fremmer rettigheter. Malala synliggjør behovet for og retten til utdanning for alle. Selv er vi opptatt av indre visdom og styrke.

Hun er liten og vever, kledd i mørkt.
Hun bærer en krystall i hjertet sitt.
Som et lys til verden.

Hun er Malala, fredsprisvinneren. Gratulerer.

PS: Denne teksten er hentet fra den nye boken vår «Stemmen eller støyen», derfor er ikke begge fredsprisvinnerne nevnt, men vi gratulerer dem begge like mye for deres fremragende arbeid for barn, utdanning og fred.

PPS: Du kan bestille Stemmen eller støyen her:  http://www.adlibris.com/no/product.aspx?isbn=8275477727

Det er halvmørkt i det lille rommet. Morgenlyset har fremdeles ikke vunnet over tussmørket ute. Den eneste lyskilden kommer fra et tent lys på en trestubbe midt i rommet. Fra denne stubben går det ut en spiral av grønnduftende granbar. Den svinger seg utover og utover til den berører de fremmøtte, sammenklyngete foreldrene på tærne. De sitter og venter på det som skal komme. I stillhet.

Alt er glemt av morgenens kjas og mas. Av stresset over å ha glemt tannfeens oppgaver og tannen ligger der like hel når den tannløse lille krabaten våkner. Alt er glemt av «Kjapp dere nå da, vi kommer for seint til skolen.» «Nei, du har ikke tid til å skifte klær en gang til.» «Har du enda ikke pakket sekken?» Glemt er knuffing og krangling på vei til skolen. Glemt er nervene om vi rekker det i dag eller ikke. Det er adventspiral på Steinerskolen.

Adventspiralen utføres tradisjonelt på første søndag i advent, men gjøres som oftest i første uken i desember på skolen. Lyset i midten symboliserer det indre lyset vi må trekke kraft fra i mørketiden som ligger foran oss. Spiralen symboliserer at du tenner dette indre lyset og sprer ditt tente lys ut i verden og fellesskapet. Man sier at når man går inn i spiralen vil det si «å komme til seg selv» og når man går ut av spiralen vil det si «å komme ut til andre».

Foreldrene ramler fremdeles småstressa inn. En av lærerne reiser seg og går bort til den lukkede døren til naborommet og åpner den på gløtt. «Denne må stå åpen sånn» sier hun. Alt blir stille. Det er 15 tomme små forventningsfulle trestubber langs den ene veggen der barna skal sitte.

Plutselig kommer det gitarmusikk fra naborommet og gjennom døren som står på gløtt. «Det hev ei rose sprunge» siver ut i folkemusikkdrakt. Klassisk gitar med sang - live.

Det er stille. Foreldre sitter like forventningsfulle som stubbene.

Døren går opp i motsatt ende av rommet og barna kommer inn en etter en. De har pyntet seg og setter seg pent og stille ned på stubbene sine langs veggen.

Så begynner seremonien. En etter en får barna et eple som det er satt et utent lys oppi. Dette bærer de med varsomme hender skritt for skritt inn til midten av spiralen der de tenner lyset fra det som er tent på stubben. Så bærer de det tente lyset utover i spiralen og setter eplet ned på gulvet angitte steder i spiralen. Det blir lysere og lysere for hvert barn som går i spiralen og for hvert eple som finner sin plass på gulvet. Jo flere lys som tennes, jo mer blir det å passe på. Ingen tente lys veltes eller tråkkes på. Ingen barn trår feil. Alle like konsentrerte. Rolige og avbalanserte. Fokuserte på oppgaven. Det eneste som høres i tillegg til musikken, er små snufs fra enkelte av foreldrene.

Adventspiralen varer en halvtimes tid. På denne tiden er det ingen av barna som er urolige. De venter på tur, tålmodige og stille. Læreren teller sakte mellom hvert eple med lys som gis bort. 1-2-3 og så til neste mann. Ingen slåssing om plass. Bare ro.

Stillhet må læres.  Stillheten som kreves for læring, for å ta inn ny kunnskap, den får de nok av. De lærer å være stille når de ser på TV eller spiller spill på telefonen eller nettbrett. Men å lære å være stille for å lytte, for å være til stede for andre i en sammenheng, den blir ofte borte. Tenk så viktig å kunne være lyttende til stede for andre mennesker. Denne ferdigheten må også læres.

Er det nok rom for denne type stillhet i livet ditt? Den stillheten som gjør at du kan være til stede i øyeblikket og oppleve livet og de få øyeblikkene av lykke.